gunnhiiild

På tirsdag begynte jeg på skolen, og nå begynner studeringa for fullt. I tillegg til dette kommer selvsagt jobb, trening, venner og kjæreste også. Det kommer til å bli tre knallharde år, og fritid kan jeg bare se langt etter. Èn fritidssyssel er jo denne bloggen. Blogg er en hobby, og noe jeg for alt i verdens skulle ønske at jeg klarte å mestre litt bedre. Men sånn som det er nå, så finner jeg ingenting å blogge om eller tid til å blogge. De neste tre årene kommer til å bli fullt fokus på skole første og fremst. Jeg skal være student, kollega, kjæreste og venn. OG OPPI ALT DET - BLIR BLOGGEN GLEMT. Desverre.

Jeg vil ikke være en slik blogger som bare blogger en sjelden gang når jeg har tid. Jeg vil helst blogge om noe fint flere ganger i uken, som mange andre gode bloggere gjør. Og selv om dette er en hobby, så føler man er visst press på at man MÅ skrive snart. Men tiden strekker ikke til, og det kan særiøst ikke være noe moro å se bilder av skolebøkene mine hver dag, og lese om hva jeg har lest om. For det er det de tre neste årene mine kommer til å handle om. Jeg VIL og SKAL komme gjennom skolegangen min med glans, og da må det jobbes hardt.

Derfor har jeg bestemt meg for at bloggen blir lagt ned. Jeg har måtte prioritert bort en del hobbyer/faktorer som gjør det vanskelig å få konsentrert seg om skole, og da måtte blant annet bloggen bort. All respekt til alle som klarer å veksle mellom alle faktorer, men jeg er desverre ikke en av dem!

Tusen takk for hyggelige kommentarer og at dere har sett innom meg fra tid til annen. Jeg kommer selvfølgelig til å se innom dere en og annen gang fortsatt. Men som sagt - pugginga kommer først! :)

Takk for meg! <3

Er du glad i råtøffe formasjoner i naturen? Da anbefaler jeg på det sterkeste å besøke Bryce Canyon National Park. Her er det helt ekstremt ville formasjoner av limestone her som har blitt formet av været i mange millioner av år. Her er det snakk om vind, vann og is i elver, osv. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; det er helt vanvittig hvordan naturen selv fungerer.

I løpet av turen fikk vi sett mye fjell og stein, men dette amfiet er noe av det vakreste jeg har sett. Fargespillet her er utrolig lekkert. De røde, oransje og hvite fargene fungerer så utrolig godt sammen. Desverre kommer ikke disse fargene godt fram på bildene. Hele opplevelsen ble ikke akkurat verre av at det var strålende sol og 42 grader heller. Good times!

Alle har vi vel både hørt om og sett bilder av Mount Rushmore!? Det er et nasjonalt minnesmerke som ligger i Keystone, South-Dakota. Et minnesmerke bygd i årene 1927 - 1941, for å markere Amerikas 150-årsjubileum. Hvorfor da ikke minnes fire presidenter som har stått på for landet sitt i samme slengen? En riktig så fin og bra gjennomført byste av de fire presidentene; George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Rooseelt og Abraham Lincoln.

Vi stoppet innom Mount Rushmore for å se litt, og jeg må si jeg ble litt småpaff i begynnelsen. På film, osv, blir Mount Rushmore fremstilt så innmari stort. Og for all del - det er jo stort, men jeg hadde liksom sett for meg at det skulle vært enda større. Men når det er sagt, så er det i allefall veldig kult å ha sett det. Det var laget fint til på framsiden der også, med gift shops, restaurant og et museum. I museumet fikk vi blant annet sett skulpturen som ble laget som mal, masse bilder av prosessen og en videosnutt. Moro å se hvordan de jobbet, og hvilke tanker de hadde om prosjektet. Det er tross alt rundt 400 mennesker som har vært i sving for å få til dette her. Utrolig kult å få oppleve å se Mount Rushmore. Spesielt siden det er noe man har hørt veldig mye om på forhånd. Anbefaler alle å stikke innom de fire presidentene en tur!

Fra i morgen av begynner en ny og litt uvant epoke i livet mitt. Jeg har nemlig kommet inn på førskolelærerstudiet ved høgskolen i Hedmark, og jeg kunne vel ikke vært mere glad for akkurat det. Avdelingen for førskolelærerstudiet ligger på Hamar, som kun er en liten times kjøring herifra. Siden jeg har søkt på samlingsbasert studie, slipper jeg å pendle hver dag, men studiet er fortsatt et fulltidsstudie. Det er åtte samlinger i året, på tre dager hver gang. Også er det såklart litt praksis også. Kjenner det på meg at dette kommer til å bli tre knallharde studieår, men at det kommer til å være så verdt det. Har allerede begynt så smått på pensum, og den 11. september går startskuddet for den aller første samlinga av. Gleder meg enormt til å komme skikkelig i gang!

Det beste med hele studiet, er at en av mine kollegaer også kom inn. Dette er verdens herligste dame, og jeg er så glad for at jeg får dele studietiden min med henne. Det er godt å ha noen å spørre, prate med og jobbe sammen med. Det gir mer enn nok motivasjon til arbeidet som ligger foran oss. Siden vi begge jobber sammen i en liten en-avdelings-barnehage, har vi desverre skapt en god del hodebry for sjefene våre. Vi er nemlig egentlig bare seks ansatte i barnehagen vår, og når begge vi blir så mye borte blir det mye krøll i turnus, osv. Derfor ble vi bedt om å søke permisjon i en del av stillingene våre, slik at det ble enklere å få skaffet faste vikarer. Jeg endte opp med å søke permisjon i halve stillingen min. Så fra og med i morgen skal jeg bare jobbe 40% i barnehagen i stedet for 80%. Det blir ekstremt rart å ikke jobbe mer enn 40%. Jeg har i mange år vært en arbeidsnarkoman, og helt fram til i juni måned i år jobbet jeg minimum 100%, og ofte mer. Det skal bli spennende å se hvordan det blir.

I ettertid har jeg innsett at 40% jobb ikke er noen dum løsning i studieperioden jeg nå skal inn i. Det gir meg godt med tid til å lese og skrive oppgaver, jeg kan forhåpentligvis ta praksisdagene på mine egne fridager og jeg får i tillegg praksis gjennom jobben min i barnehagen. Jeg tror dette kommer til å bli en super løsning for meg. Jeg kan virkelig ikke få sagt det nok hvor mye jeg gleder meg til å endelig studere noe som gir meg mening. Tenk - om tre år sitter jeg mest sannsynlig her med en bachelor som førskolelærer. Hurra! Nå kan studenttilværelsen bare begynne!

Da var det endelig klart for å vise fram et lite innlegg fra turen vår til USA. Jeg har tenkt litt frem og tilbake på hvordan jeg vil gjøre dette, og har bestemt meg for å vise fram bare deler av turen. Det jeg kommer til å vise fram til dere, er de stedene jeg virkelig anbefaler dere på det sterkeste å oppleve. Først ut, er Antelope Canyon.

Antelope Canyon ligger i delstaten Arizona, rett ved et lite koselig sted som heter Page. Antelope Canyon er egentlig et elveleie, og når det regner der vasker vannet med seg sand som sliper veggene. Dette har med årene blitt ei ganske dyp og smal kløft. Som dere sikkert da forstår, så er det væravhengig om det går turer dit eller ikke, da denne kløfta lett kan fylles med vann. Vi var heldigvis superheldige med været, og like heldige som fikk en plass på en guidet tur. Det var nemlig "mange om beinet".

For å komme oss bort til Antelope Canyon, måtte vi kjøre et lite stykke. Vi ble delt inn i grupper med forskjellige guider, og vi fikk verdens mest kule og smågale indianer (vi var tross alt på et Navajo-område) til guide. Han plasserte oss bakpå lasteplanet på den lille guidelastebilen sin, og vi begynte å kjøre. For å si det sånn - å sitte bakpå et lasteplan er skummelt nok i seg selv, men når vi i tillegg skal over et lite ørkenområde med løs sand og humper som vei, ble det ikke bedre. Jeg både lo, var vettskremt og spent på samme tid. Jeg kunne vel ikke vært mere glad da vi endelig kom frem.

Vi var veldig heldig med guiden vår. Han var flink til å engasjere og fortelle om Antelope Canyon, og det var ikke vanskelig å skjønne at han hadde sterk tilknytning til det stedet. Han viste oss mange fine steder å ta bilder, og hjalp oss til og med når vi skulle ta bilder. Den mannen var, og jeg bruker Daniel sine ord, en levende bruksanvisning på kameraer. Han bare tok kameraene og klikket seg inn på de riktige innstillingene så lett som bare det. Men det fineste med guiden var nok at han hadde med seg ei slags fløyte. Med den spilte han fin og stemningsfull musikk innimellom, noe som gjorde hele turen fullverdig. Det var veldig fint å få oppleve litt av indianerne sin kultur også.

Det er ganske vanskelig å skulle beskrive med ord hvor fint det var der. Det er også helt umulig å få frem stemningen som var der ved hjelp av bilder. At naturen helt på egenhånd kan lage noe så fint, er helt ubegripelig. Det å kunne se sporene etter vann i veggene der og kjenne med egne hender hvor glatte disse veggene var, var helt enormt. Det var så stort og fint, at jeg med min klaustrofobi for trange ganger, helt glemte hvor jeg var. Om jeg skulle anbefale dere kun èn ting fra hele USA-turen, måtte det bli å reise for å oppleve Antelope Canyon. Det er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Det var helt enormt nydelig der.

Ser dere hjertet?